Ole Richter ble født på morsslektens gård Rostad, som faren hadde overtatt. Han valgte tidlig å utdanne seg i boklig retning, og etter et opphold hos sin onkel på Sjælland 1847-1849, kom han hjem til Norge, tok eksamen artium og begynte på sine universitetsstudier

Utdanning og redaktørvirksomhet
Ole Richter ønsket tidlig å utdanne seg til jurist. Med økonomisk hjelp fra to av sine embetsmannsonkler på farssiden kom han i gang med skolegang og studier. Han tok latinartium i 1849, juridisk embetseksamen i 1852 som den beste i sitt kull og høyesterettsadvokatprøven i 1861. Han var sorenskriver for Stjør- og Verdal sorenskriverembete 1853-55.

Alt som 17-18 åring begynte han å skrive avisartikler om ulike samfunnsspørsmål. Knapt 20 år gammel ble han medredaktør i bladet Krydseren, og i 1856 ble han medredaktør i Aftenbladet som var Norges nest største avis. Han dreide avisens innhold mer i retning av politikk, kultur og samfunnsspørsmål. Hans anmeldelser av teater og skjønnlitteratur representerte noe nytt og ble forbilder for samtidens presse. Hans gode venn Bjørnstjerne Bjørnson skrev til ham at ” Din Optræden iblandt os som Journalist har været epokegjørende---.” Ved midten av 1850 tallet trådte Ole Richter fram som en forgrunnskikkelse i hovedstadens politiske og kulturelle miljø.

England
Ole Richter hadde mange opphold i England for å studere engelske samfunnsforhold, og ble etter hvert svært begeistret for engelsk kultur og engelske samfunnsinstitusjoner. Han skrev en rekke artikler i The Times om norske forhold, og noen av dem vakte betydelig oppsikt. Han ivret bl.a. sterkt for et nært samarbeid med vestmaktene under Krimkrigen. Under forhandlingene om den såkalte Novembertraktaten mellom Frankrike, England og Norge –Sverige i 1855, rettet mot Russland, ble faktisk artikler av Richter indirekte brukt som grunnlagsmateriale.

Han ble 1866 gift med den engelske overklassedamen Charlotte Wakeford Attree. Det var i forbindelse med hennes ankomst at Ole Richter foretok de tre helt spesielle påbygninger av den gamle trønderlåna – to mot øst og en mot vest. Påbygningene kan stå som symboler på den norske embetsmannskulturen som nådde sitt høydepunkt i Ole Richters tid.

Det som særmerkte Richterperiodens Rostad var den engelsk inspirerte arkitektur og hagekunst som vi i dag ser bare rester av. Hagen var mye større enn i dag og meget variert beplantet med fremmede blomsterarter, busker og trær. Ved sjøen ble det bygd en brygge for dampskipanløp, og fra den kunne man kjøre gjennom den vakre alleen – som like før gården gikk gjennom steinportalen like bak denne tavlen. Fra bygda kom hovedveien gjennom steinportalen ved uthuset – og i rett linje mellom de to portaler – midt på gårdsplassen – sto en fontene.
Fru Charlotte hadde store vansker med å finne seg til rette i det enkle bondesamfunnet på Rostad. Hun følte seg i utkanten av sivilisasjonen og led under mangelen på ”standsmessig” omgang. Ole Richter var mye borte på embetsreiser. I ensomheten begynte hun å søke trøst i alkoholen. Samlivet ble etter hvert utsatt for store påkjenninger. Det ulykkelige ekteskapet bidro kanskje mer enn noe annet til å suge ut hans livskraft og bane veien for tragedien.

Stortingsmannen
Ole Richter overtok Rostad i 1862. Han ble samme år valgt inn på Stortinget for Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag). Han ble en av de drivende krefter i det såkalte sakførerpartiet på 1860-tallet og ble forespeilet en strålende politisk karriere. Han ble en av de ledende politikere på Stortinget og var formann i en rekke komiteer – odelstingspresident 1871-76 og lagtingspresident 1877-78. Bøndenes sparepolitikk var han en sterk motstander av. Teater, kunst, kultur, skole og utdanning var for Richter vesentlige samfunnsområder som måtte utbygges. Han var en markant talsmann for det som er blitt kalt norsk oppvåkning. Han argumenterte også sterkt for utbygging av vei- og jernbanenettet og regnet Trondheimsbanen som en av sine største seire på Stortinget.

Han sto hele sitt politiske liv for en liberal- og moderat sentrumspolitikk og forsøkte hele tiden å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget. Hans store mål var å skape et sterkt politisk sentrum, men etter hvert som den politiske kampen tilspisset seg på 1870 tallet, ble sentrum en ubetydelig og isolert gruppering i norsk politikk. Skuffet over den politiske utvikling, søkte han og fikk embetet som de forente rikers generalkonsul i London i 1878.