Statsministeren
Under Venstrelederen Johan Sverdrups regjeringsdannelse i 1884, ble Ole Richter utnevnt til norsk statsminister i Stockholm. Mange mente at nettopp den vennesæle, diplomatisk anlagte og språkmektige Richter hadde de beste forutsetninger for dette etter hvert krevende embete, hvor større likevekt mellom Norge og Sverige ble et av de fremste mål for den nye regjering. Men det skulle bli noen tunge år for Ole Richter. Dette var under en av de bitreste kamptider i nyere norsk historie. Venstre var i ferd med å sprenges av indre motsetninger. I regjeringen kom mange av statsrådene etter hvert i sterkt motsetningsforhold til Johan Sverdrup. I februar 1888 ble regjeringen sprengt ved at fire statsråder gikk av i protest mot Sverdrups politikk. Den nærtagende og fintfølende Ole Richter ble slitt i stykker av denne uforsonlige striden. Hele sitt politiske liv ville han bygge bro og forsone. Hans gamle venn Bjørnson skrev til ham - at nå var det bare han (Richter) som kunne gi ”Sverdrup Naadestøtet.” Men selv om det hadde utviklet seg til nærmest fiendtlige holdninger mellom Richter og Johan Sverdrup, går han på Stortingets talerstol og forsvarer Sverdrup til stor skuffelse for sine statsrådkolleger og store deler av det politiske miljø.

Dramatisk ble situasjonen da Bjørnson brukte et brev fra Richter i et oppgjør han hadde med Johan Sverdrup om det norsk-svenske likestillingsspørsmålet. Bjørnson gjenga i en artikkel i Verdens Gang synspunkter Richter hadde skrevet til ham to år tidligere - som bevis på at Sverdrup var en ”Ordbryter.” Men Bjørnson var svært ubetenksom og gjenga det to år gamle brevet etter hukommelsen. Det viste seg i ettertid at Bjørnsons gjengivelse på vesentlige punkter var ukorrekt, men der og da fikk det dramatiske følger for Richter, som både av kongen og Sverdrup ble stemplet som illojal. Han ble presset til å søke avskjed – følte seg sviktet, ydmyket og vanæret. Han gikk inn i en dyp personlig krise som endte med at han tok sitt liv i Stockholm 15. juni 1888.

Richters gode venn, stortingsmann og tidligere statsråd Ludvig Daae, skrev i sin dagbok da han fikk høre om tragedien: ” Jeg gikk bort til Sverdrup og sa ----at det liv hadde han på sin samvittighet ---. Daae skriver videre at ”Faktum er at Johan Sverdrup lagde Ladningen i Pistolen og Bjørnstjerne Bjørnson trak den af.”
Bjørnson reagerte i begynnelsen med realitetsflukt, rasjonaliserte seg bort fra all skyld, som han la på Richter selv og allmennheten. Per Amdam som har skrevet Bjørnsons biografi hevder om Bjørnson at ”hans ubestridelige medvirkning til Richters tragiske død ----ikke var til å komme utenom for Bjørnson. Han sto overfor en eksistensiell skyld som bokstavelig talt var dødsens alvorlig.”

Begravelsen
Ole Richters kone, Charlotte Wakeford Richter, døde i Stockholm i 1885, men først i 1887 ble hennes kiste satt inn i gravkammeret som i mellomtiden var blitt bygd i den gamle gravhaugen i parken bak hovedbygningen. På toppen av haugen ble det reist en obelisk med inskripsjonen: ”Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter, f. Attree. Her Husband raised this monument in sorrow and affection”.

Det ble strid om Ole Richters begravelse som fant sted 27. juli 1888. Sognepresten Inderøy, Albert Lange, forrettet ved begravelsen og holdt en gripende tale hvorpå Richters kiste ble satt inn i gravkammeret ved siden av sin kone.

At sognepresten forrettet ved begravelsen var mot biskopens vilje, for i denne sak dreide det seg om et selvmord. Om dette kan vi lese i brevvekslingen mellom sognepresten og biskopen. Sogneprestens siste ord i saken var: ”Herom er at sige, dog kun for seg selv: Det lader til å være en meget bedrøvelig Sak. Jeg har bedrøvet Biskoppen, og Biskoppen har sandelig bedrøvet mig; og hvem av os i denne Sag har bedrøvet Gud mest, derom får han dømme, - for derom bliver Biskoppen og jeg ikke enig ”.

Det hører også med til historien om begravelsen at det gikk ut påbud fra høyeste hold at ingen offentlig embetsmann eller tjenestemann skulle følge Ole Richter til hans siste hvilested. Dagsposten hadde 28. juli 1888 et stykke om begravelsen hvor det bl.a. står: ”---der var krandser i hundrede, 2-300, fra Stockholm, Kristiania, Trondhjem, omliggende steder og fra Inderøen---i alt var tilstede ved Høitidligheden antagelig 1000-1500 mennesker--- Amtmanden mødte ikke frem; han havde meldt, at han som Stedets høieste Embedsmand var hindret ved uopsættelige Embedsforretninger. Heller ikke Sorenskriveren mødte, heller ikke Fogden, heller ikke Lendsmannen. Det nuværende Ministerium var ikke representert, heller ikke Stortingsrepresentanter var tilstede. Kongen havde ikke paa nogen Maade ladet høre fra sig, verken i Stockholm eller her, verken ved Blomster eller paa anden Maade ”.

I 1907 fikk Ebba Astrup reist det helt spesielle minnesmerket over Ole Richter på baksiden av haugen ned mot veien. Det er et monument i kleberstein og er i form og størrelse svært likt fronten på athenernes skattkammer i Delphi. Hva Ebba Astrup kan ha ment med dette valget av minnesmerke, kan man jo bare undre seg over. Brevene som hun og Ole Richter skrev til hverandre er blitt borte. Kanskje ligger det en hemmelighet inne i gravkammeret?