Gården Rostad på Inderøy har på ulike fått sin plass i norsk historie. Her ble Ole Richter født i 1829. Han var norsk statsminister i Stockholm 1884-88 under unionstiden med Sverige. Rostad nevnes første gang i manntallet for ekstraskatten i 1520. Gården var i Ole Richters morslekt fra slutten av 1600 tallet. Mor til Ole het Massi Rostad. Hun var født i 1798. Da hennes bror Jon Rostad kjøpte gården Trones i Verdal og flyttet dit, fikk Massi odelsretten til Rostad. Hun giftet seg i 1823 med Jørgen Richter født 1790 på storgården Sunndalen i Åsen. Han var på farsiden av tysk bergmannsslekt. Hans stamfar Christian Boghart Richter kom til Norge fra Sachsen ca 1650. Han var en meget dyktig bergmann og ble bergskriver for det nordenfjelske. I dag er gården totalt ca 1000 mål, men var opprinnelig en god del større.

Richterslekten markerte i flere generasjoner, gjennom sine yrker og sin livsstil, at den skilte seg ut fra det vanlige bondemiljøet i Trøndelag. Jørgen Richters  søsken fikk alle skolegang og utdannelse, og to av hans brødre ble embetsmenn. Selv kom han til å titulere seg som proprietær. Gården ble i Jørgen Richters tid til et mønsterbruk, og ”han  var alltid anset som en av Innherreds innsiktsfulleste og mest oplyste landmenn----”.
Han innførte mange tekniske forbedringer. Bl.a. var han en av de første som grov grøfter og drenerte jord i distriktet. Han startet teglverk og drensrørfabrikk på gården, bygde en bekkekvern og et lite sagbruk og drev også med jektbygging. Sannsynligvis var Ole Richters bror Jon en drivende kraft bak mye av aktivitetene på gården på 1850- og 60 tallet. Han er i en beskrivelse omtalt som den ”fødte ingeniør”. Til foreldrenes store sorg utvandret han til New-Zealand i 1868. Der ble han en pioner på utviklingen av mølledrift og sagbruk, og startet sammen med to trondhjemmere firmaet Richter,
Nannestad & Company. Byen Palmerston North – i dag 70000 innb.- vokste fram rundt dette company.

Jørgen Richter hadde et godt lite bibliotek hvor han bl.a. hadde første utgave av Holbergs samlede verker. Han skal ha vært en mester i å sitere Holberg. Jørgen Richter nøt stor tillit i bygda, var varaordfører i mange år og valgmann ved en rekke stortingsvalg. Folk kom langveisfra for å søke råd hos ”han far på Rostad”.

Jørgen Richter følte seg nok tidlig noe hevet over gjennomsnittet av sine sambygdinger. Allerede i 1830 – og 40 årene omgikkes han bygdens kondisjonerte, med prest og sorenskriver og velstående brukseiere som Herman Løchen på Sundnes.  Massi trivdes best blant slekt, naboer og arbeidsfolkene på Rostad. Det kondisjonerte miljøet fant hun seg ikke til rette i. Hun var en urokkelig bærer av bygdekulturen og av sin egen nedarvede slektstradisjon. Hun var en engasjert kristen med strenge moralske prinsipper. I tillegg var hun arbeidssom, nøktern og sparsommelig og kunne nok virke noe innesluttet, men var ikke uten humoristisk sans og roses for sitt hjertelag og omsorg for andre. Massi og døtrene var svært aktive i håndarbeid og veving. Noen av disse arbeidene ble premiert på utstillinger, bl.a i London 1862.

Ole Richter og hans 7 søsken (Ingeborg Anna, Kristine, Gurine, Jon Kristian, Anna Olava, Einar Andreas, Julie Marie)  vokste opp i brytningen mellom disse ulike personlighetstyper og kulturformer. De gikk ikke vanlig allmueskole, men hadde egen huslærer.

Da Jørgen Richter døde i 1880, ga Ole Richter en billedhugger i oppdrag å lage en byste av faren. Denne bysten står i dag i biblioteket på Rostad. Med oppdraget fulgte følgende beskrivelse som skulle gi kunstneren det rette inntrykk av farens karakter:  ”Der var over Faders Aasyn – ved Siden av Alvor – en særdeles lys Stemning – et Udtryk af Livsglæde, af Munterhed og Humor, der overhovedet var ham ejendommelig----Hans ydre Skikkelse var usædvanlig, men endnu mer hans Intelligens, hans Sjels- og Karakterejendommeligheder. Jeg er forvisset om at det ikke er Sønnefølelserne, der dikterer det, naar jeg udtaler, at jeg Ingen har kjendt der var enten rigere eller mer harmonisk udrustet---Det var ogsaa ofte min Reflection, at det var gaadefuldt at en saa høj Begavelse ikke havde kommet til sin Ret i den ydre Verden, men det hørte jo med til det gjennomførte Fine og Ædle i hans Natur at han var uden Fordring, uden Forfængelighed, uden anden Ærgjerrighed end den trofaste Pligtopfyldelsen.”